1. Klimagradienter: Under en istid blir polene stadig kaldere og ugjestmilde, mens ekvatorialområdene forblir relativt varmere. Dyr har en tendens til å bevege seg mot områder med gunstigere klima for å unnslippe de tøffe forholdene i polarområdene.
2. Mattilgjengelighet: Den ekstreme kulden og istiden i polarområdene reduserer mattilgjengeligheten, noe som gjør det vanskelig for dyr å finne næring. Ved å bevege seg mot ekvator kan dyr få tilgang til mer rikelige og mangfoldige matkilder i varmere klima.
3. Reproduksjon og overlevelse: Mange dyrearter har spesifikke temperaturkrav for reproduksjon og overlevelse av deres avkom. De varmere ekvatorialområdene gir et mer egnet miljø for vellykket avl og oppdrett av unger, noe som øker sjansene deres for å overleve.
4. Tilpasninger: Noen dyr har utviklet tilpasninger som lar dem bedre tåle de kalde forholdene i polarområdene. Disse tilpasningene inkluderer tykkere pels, lag med fett og redusert kroppsstørrelse. Imidlertid er disse tilpasningene kanskje ikke tilstrekkelige under alvorlige istider, noe som fører til at dyr søker mer gjestfrie klimaer.
5. Befolkningsdynamikk: Vandringene mot ekvator kan føre til populasjonsforskyvninger og endringer i artsfordelingen. Noen arter kan utvide sine utbredelsesområder til nye områder, mens andre kan oppleve populasjonsnedgang eller til og med utryddelse på grunn av ugunstige forhold eller konkurranse fra andre arter i de nye miljøene.
Det er viktig å merke seg at de spesifikke mønstrene for dyrs bevegelse under istider kan variere avhengig av arten, deres økologiske behov og alvorlighetsgraden av istiden. Noen dyr kan utvise delvise migrasjoner, og beveger seg bare korte avstander for å finne mer passende habitater, mens andre kan foreta langdistansevandringer for å nå fjerne ekvatorialregioner.