Når temperaturene faller, stoler dyr på en kombinasjon av atferdsmessige, fysiologiske og biokjemiske tilpasninger for å overleve kulden.
Atferdsmessige tilpasninger
Dyr kan søke tilflukt i huler, huler eller reir for å slippe unna kulden. De reduserer ofte aktiviteten for å spare energi og kroppsvärme. Noen arter, som bjørner, jordnøtter og flaggermus, hiver – en dyp søvn der kroppstemperaturen synker og stoffskiftet forsinkes, slik at de kan leve av lagret fett. Andre, inkludert mange fugler og noen fisk, vandrerr til varmere klima om vinteren.
Fysiologiske tilpasninger
Mange dyr danner tykkere pels eller hår om vinteren for isolasjon. De kan øke fettdepotene om høsten for å levere energi og varme. Noen, som fjellrev, kan omdirigere blodstrømmen for å forhindre frostskader i ekstremiteter. Visse arter kan generere varme gjennom non-skveter termogenese, ved hjelp av ufrivillige muskelkontraksjoner for å produsere varme.
Biokjemiske tilpasninger
Noen dyr har enzymer som fungerer effektivt ved lave temperaturer, slik at stoffskiftet kan fortsette i kulden. Andre, som visse fisk og insekter, produserer antifrostproteiner som hindrer iskrystaller fra å danne i kroppsvæskene, og muliggjør overlevelse i frysende miljøer.
Disse variasjonene tilpasninger lar dyr utholde og til og med trives i kalde habitater over hele verden.