Røttene til hinduismen kan spores tilbake til den gamle Indus-dalen sivilisasjon, som blomstret rundt 2500-1900 f.Kr. i bassengene til Indus-elven. I denne tiden utviklet folkene i Indus-dalen en sofistikert urbankultur og praktiserte en polyteistisk religion som inkluderte tilbedelse av en morgudinne, en okse, en treånd og en mannlig gud som kan være en forløper til den senere hinduiske guden Shiva.
Etter nedgangen til Indus-dalen sivilisasjonen, utviklet og utviklet hinduismen seg over flere tusen år, og inkorporerte innflytelse fra andre kulturer og religioner, som aryarne, perserne og greskerne.
Den tidlige utviklingen av hinduismen kan deles inn i to hovedperioder: den vediske perioden (1500-500 f.Kr.) og den post-vediske perioden (500 f.Kr. og senere). I den vediske perioden ble hymnene i Rig Veda, den eldste av de fire Vedaene, komponert og grunnlagene for hindusk filosofi og ritualer ble etablert. Den post-vediske perioden så utviklingen av nye religiøse tekster, som Upanishadene og Puranene, og fremveksten av nye religiøse praksiser, som yoga og meditasjon.
Hinduismen er en kompleks religion med et mangfoldig sett av overbevisninger og praksiser. Det finnes ingen sentral religiøs autoritet, og hinduere er frie til å tolke og praktisere sin religion på sin egen måte. Noen hinduere tror på en enkelt gud, mens andre tror på flere guder og gudinner. Noen hinduere tror på reinkarnasjon, mens andre tror på en himmel og helvete.
Til tross for sitt mangfold, deler hinduismen noen felles overbevisninger og praksiser. For eksempel tror de fleste hinduere på vikten av dharma (rettferdighet), karma (årsak og virkning-loven), og moksha (befrielse fra syklusen av fødsler og død). Hinduere tilbeder typisk en rekke guder og gudinner, inkludert Vishnu, Shiva og Devi (gudinnen).
Hinduismen er den tredje største religionen i verden, med over 1 milliard tilhengere. Det er hovedreligionen i India, Nepal og Mauritius, og det praktiseres også i mange andre land over hele verden.