Den moderne syntesen, også kalt den evolutive syntesen, forener Charles Darwins teori om evolusjon ved naturleg utvelgelse, Gregor Mendels arvprinsipper og populasjonsgenetikk. Termen ble innført av Julian Huxley i 1942, og dette rammeverket gir en sammenhengende forklaring på mekanismene som driver evolutiv endring.
Darwins teori forklarte hvordan organismer tilpasser seg over tid, men den manglede genetiske mekanismer. Gjenoppdagelsen av Mendels arbeid og oppkomsten av populasjonsgenetikk leverte verktøyene som trengs for å forklare hvordan evolusjon faktisk fungerer.
Den moderne syntesen forener disse feltene til en enkel teori som forklarer evolusjon på både mikroevolutive og makroevolutive nivåer. Mikroevolusjon innebærer små endringer i populasjoner, som skift i allelfrekvenser. Makroevolusjon dekker storskala endringer over lange perioder, inkludert artedannelse og utryddelse.
Denne teorien forklarer succesfuldt fenomener fra antibiotikaresistens hos bakterier til livets diversifisering. Den forblir det mest aksepterte rammeverket for å forstå evolusjon, selv om den fortsetter å utvikles med nye oppdagelser.