Når en fugl pyner seg, fordeler han olje fra uropygialkjertelen (pyningskjertel) over fjærene for å opprettholde isolerings- og vannavvisende egenskaper. Denne selvpleieakten kalles pyning. De fleste fuglearter har pyningskjertel, men en håndfull arter har den ikke. Fugler som mangler denne anatomiske egenskapen tilbringer ikke mye tid i vann/bading, og trenger ikke pyningskjertel.
Fugler uten pyningskjertel
To store fuglearter uten uropygialkjertel: emu og struts. Ingen tilbringer mye tid i/nær vann, og begge foretrekker støvbad for rensing. Støvbad holder også parasitene borte. Trehakere mangler også pyningskjertel. Andre kjente fugler uten: duer, pibere, nandu, kiwi. Kasuarer, trappfugler, uglefugler, mesiter er blandt fuglefamilier med mange arter uten pyningskjertel.
Hva gjør pyningskjertelen?
Oljeaktig substans fra kjertelen inneholder en inaktiv form av vitamin D. Når fuglen pyner, spreder han oljen over fjærene. Sollys aktiverer vitaminet, som spiller viktig rolle i å forhindre brudd og uttørking av fjær. Gås, and, pelikan har svært uttalte pyningskjertler. Vannfugler er svært avhengige av oljen for å vannavvise fjærtekket.
Flere fordeler
Antimikrobielle og antibakterielle egenskaper er en annen fordel. Parasitter og lus er mindre plagsomme for fugl med vel fungerende pyningskjertel. Oljen hos noen arter inneholder feromon som hjelper fuglen til å tiltrekke partner. Pyningsoljen hos noen arter har ubehagelig lukt som holder parasitter borte og bidrar til å holde rovdyre unna redende fugler og unger.
Hvor er pyningskjertelen?
Enklest å se pyningskjertelen nett over halebasen hos nykleklede unger som ennå er fullt fjærklædd. Når fjærene er på plass, skjuler de kjertelen. Størrelse og form varierer med fuglstørrelse og art, men den ser ofte ut som en typpe/brystvorte. De fleste har sett fugler pynere mens de sitter på tregren eller roer seg før skumring. Med tusenvis av fjær som må holdes i toppstand for varme og flyvning, bruker fugler mye tid på å bruke oljen fra sine pyningskjertler.