1. Kooperativ fôring:
* Deling: Grupper kan dele matressurser, slik at enkeltpersoner kan dra nytte av hverandres suksesser med å finne mat. Dette er vanlig i sosiale rovdyr som ulver og løver, som kan samarbeide for å jakte stort byttedyr og dele byttet.
* Informasjonsdeling: Enkeltpersoner kan kommunisere om matplasser og overflod, og forbedre sjansene for å finne mat for hele gruppen. Dette kan være gjennom visuelle signaler som vokaliseringer, dufter eller fysiske markeringer.
* kollektivt forsvar: Grupper kan forsvare matkildene sine fra konkurrenter, og sikre tilgang til ressurser for alle medlemmer. Dette sees i primater som bavianer, som kan forsvare sitt territorium og matkilder fra rivaler.
2. Hierarki og dominans:
* Prioritetstilgang: Dominante individer i en gruppe kan ha prioritert tilgang til matressurser, spesielt under mangel. Dette kan sees i pakkedyr som ulver, der alfaparet har første valg av byttedyr.
* Underordnede roller: Underordnede individer kan påta seg spesifikke roller, for eksempel å fôre i mindre ønskelige områder eller rense, og bidra til den generelle matforsyningen. Dette sikrer at gruppen har et mangfoldig utvalg av matkilder.
3. Migrasjon og bevegelse:
* Sesongbevegelser: Mange dyr vandrer til områder med mer rikelig matkilder i tider med knapphet. Dette er vanlig hos trekkfugler, som reiser lange avstander etter tilgjengeligheten av mat.
* Lokale bevegelser: Grupper kan bevege seg innenfor sitt territorium for å finne bedre matkilder, ofte etter sesongmessige endringer i vegetasjon eller tilgjengeligheten av byttedyr.
4. Matlagring:
* caching: Noen dyr cache overflødig mat til senere forbruk, spesielt i perioder med lav mattilgjengelighet. Dette sees i ekorn, som begraver nøtter, og korvider (kråker, ravner), som skjuler mat på forskjellige steder.
* Body Fat Storage: Dyr kan lagre fettreserver i perioder med overflod for å overleve magre tider. Dette er spesielt viktig for arter som opplever sesongmangel.
5. Atferdsjusteringer:
* Redusert aktivitet: Dyr kan redusere aktivitetsnivået under matmangel, bevare energi og utvide matreservene. Dette kan innebære redusert fôring, sosial interaksjon og bevegelse.
* økt fôringsinnsats: Dyr kan øke fôringsinnsatsen og søke etter mer forskjellige matkilder når maten er knapp. Dette kan innebære å utforske nye områder eller konsumere mindre ønskelige matvarer.
Viktige hensyn:
* Species Specific: De spesifikke strategiene som brukes av dyr for å håndtere matmangel avhenger sterkt av deres arter, sosiale struktur og økologisk nisje.
* Individuell variasjon: Selv i en enkelt gruppe kan enkeltpersoner utvise forskjellige strategier for å håndtere matmangel basert på deres alder, kjønn og fysisk tilstand.
Totalt sett er muligheten til å tilpasse seg og tilpasse seg matmangel avgjørende for overlevelsen av mange dyregrupper. Deres sosiale strukturer og atferd spiller ofte en nøkkelrolle i å gjøre dem i stand til å forvitre utfordrende miljøforhold.