Dyernæring har blitt en vitenskap de siste 50 årene, og vokst fra en liten del av industrien til en av de blomstrende områdene som driver suksessen for fôrselskaper. Fremskrittet i teknologien har gjort bedre vitenskap mulig, noe som gjør ernæringen i det produserte fôret mer effektiv og økonomisk. Å forstå hvordan de to fungerer sammen er essensielt.
Historie
Dyernæring har vært en prioritet siden folk tamet dyr for kjøtt, egg og bruk som arbeidsdyr. Jo sunnere et dyr er, desto mer «bruk» kan mennesker få ut av det. I midten av 1950-årene begynte kjemikere å levere reelle bevis for at noen av deres fôrtillsetninger virket for å forbedre dyreytelse i ulike områder. Etterhvert som teknologien utviklet seg, ble ernæringsvitenskapen mer og mer uttalt, til graden at hele laboratorier og til og med skoler ble opprettet av fôrselskaper for å forskne og teste formlene sine i vitenskapelig kontrollerte miljøer. Resultatene registreres nøye, og et fôr slippes ikke før det har et helt portefølje av vitenskap til å bakke det opp.
Betydning
Ved å bruke fôrteknologi, jobber forskere med fôrselskaper for å produsere behovsspesifikke fôr og tillsetninger som kan gi nøyaktig riktig type ernæring, i nøyaktige porsjoner, til den ønskede dyregruppen. Etterhvert som denne vitenskapen har blomstret, har spesialiseringene blitt så spesifikke at det er overraskende. Du kan kjøpe fôr for en hest i alle livssykluser, og til og med for de som har spesifikke sykdommer. Høner gis mer mineraler for å produsere bedre egg. Storfe gis en spesiell ratio for å forbedre kjøtt- eller melkeproduksjon. For nesten enhver type tam dyr, kan du finne et fôr som er skapt og markedsført for å gi optimal ernæring for dets livssyklus. Resultatet, i de fleste tilfeller, er at dyr er sunnere, kan produsere mer og jobbe hardere, og lever lengre liv.
Fordeler
En av hovedfordelene ved ekteskapet mellom teknologi og dyernæring er fjerningen av noen av de gamle fiksjonene i dyrefôr-mytter. Uavhengig av hvilken type dyr som ble fôrt, var det alltid et selskap som påsto at produktet deres var det beste på grunn av denne eller den ingrediens. Det var ikke uvanlig for fôrselskaper å kaste inn en ny ingrediens og hevde at produktet deres nå var det ultimative i ernæring på grunn av den spesifikke tilsetningen, som kanskje ikke hadde noe gunstig effekt i det hele tatt – og i noen tilfeller, kan til og med ha skadet dyrene som forbrukte det. Da ernæringsvitenskapen kom med beviset for at visse ingredienser fungerte, var det ikke lenger noe spørsmål om realiteten av fordelene gitt av fôret.
Teorier/Spekulasjon
Ved å levere nødvendige spesifikke næringsstoffer, bakket opp av vitenskapelig kontrollerte eksperimenter og forbedret med de nyeste databildek og medisinske studier, påstår fôrselskaper at fôrene og tillsetningene de produserer vil forbedre effektiviteten, helsen, levealderen og produksjonen av dyrene de mater. Dette er en teori som har vist seg å være solid, som kan ses ved at hvert større fôrselskap har sine egne laber for å studere fôrformler og effekter.
Potensial
Etterhvert som teknologien fortsetter å utvikle seg, gjør det også ernæringsvitenskapen for dyr. Det ser ikke ut til å være noe ende på dette spesielle partnerskapet, da den ene vil konsistent bevege seg fremover, og den andre vil følge som et resultat. Med mer forskning og mer studium, kan det bli utviklet fôr som kan forhindre, kurere eller lindre store sykdommer hos dyr. Ernæring kan tilpasses behovene til de mest spesifikke dyreatletter og eller produsenter, noe som gjør vedlikehold av dyrene enklere for den gjennomsnittlige husdyr-eier.
Advarsel
Til tross for denne innstrømningen av vitenskap og teknologi i dyernæring, hold i tank at alt fortsatt ikke er som det kan virke. Det finnes fortsatt massevis av falske fôr-påstander, akkurat som det finnes i menneskelige ernæringstillegg. Med mindre du ser at påstandene er bakket opp med vitenskapelig forskning på et bona fide laboratorium, ikke tro alt du leser eller hører.